Forsiden

Villarter

 

Polyactium de Candolle

 
  • P. amatymbicum
  • P. anethifolium
  • P. bowkeri
  • P. caffrum
  • P. gibbosum
  • P. lobatum
  • P. luridum
  • P. luridum Dirkiesdorp
  • P. multiradiatum
  • P. pillansii
  • P. pulverulentum - yellow and purple
  • P. radulifolium
  • P. schizopetalum
  • P. triste
  • Arter som har hvit bakgrunn - er arter vi ikke har i besittelse men som blir definert i denne seksjonen

     

     

    I denne seksjonen kjennetegnes blant annet alle artene med at de enten har knoller eller tykke røtter som kan holde på vann og næring gjennom perioder hvor planten overlever "under jorden" når ekstrem varme og mangel på regn inntreffer. Knollene, som tidligere ofte er blitt brukt som mat og medisin, er som oftest store og gjerne med flere mindre knoller. Knollene i denne seksjonen skiller seg ut fra Hoarea-seksjonen ved at de ikke har de typiske papiraktige lagene rundt selve knollen. I tillegg beholder plantene bladene også gjennom hele blomstringen i sitt naturlige habitat, i motsetning til plantene i Hoarea, hvor bladene som oftest dør når blomstringen inntreffer. Plantene har som regel også en kort og tykk stamme, unntatt P. gibbosum som heller har et "ranglete" voksesett med fortykket stamme ved nodene. Basis kromosomtall er x=11.

    Seksjonen kan videre deles opp i tre undergrupper, basert på morfologiske og geografiske karakteristikker.

    Arter som P. triste, som regnes som den første arten som ble introdusert til Europa, blir funnet i habitat med vinterregn i de sørvestlige deler av Cape Province. Disse artene blomstrer tidlig i sesongen på slutten av regntiden, og i kultivering på den nordlige hemisfære blomstrer de som regel tidligere enn de fleste arter innenfor hele pelargoniumslekten. De karakteriseres også ved at de som regel har gul-, grønn-, brun- eller purpurfargede blomster som dufter om natten, sannsynligvis for å tiltrekke seg de riktige insektene til pollineringen.

    Arter som er funnet i områder med sommerregn eller regnfall mer eller mindre hele året i de østlige delene av Sør-Afrika vokser i fuktigere jordsmonn. Disse blomstrer senere i sesongen, og alle unntatt P. pulverulentum har frynsete kronblader, men dufter nødvendigvis ikke om natten.

    Den tredje gruppen innbefatter blant annet den meget varierende P. luridum, og har en meget større utbredelse både geografisk og i ulike klimatyper i både de sørlige og østlige deler av Afrika.

    I tidligere tider eksisterte det flere hybrider av artene i denne seksjonen, men dessverre er de fleste ukjente idag.

    Artene her er regnes som å være enklere å ha med å gjøre i kultivering enn de i Hoarea-seksjonen, selv om også disse i denne seksjonen gjerne går i dvale for en periode. De fleste setter lett frø, men kan være rimelig trege til å spire. Planter sådd fra frø trenger ofte mer enn en sesong for å blomstre, da knollene ofte trenger å komme opp i en viss størrelse. Man bør derfor ikke bruke for små potter. Plantene kan også formeres ved å dele fra de mindre knollene og la disse gro for seg selv.

    Vår erfaring, blant annet med P. triste, er at stor potte er viktig. To av våre frøsådde planter brukte ikke fullt et år på å blomstre.

    Kilder: